Vi som mennesker har alltid en dragning mot mer. Mer penger, mer berømmelse, mer ting, mer funksjoner. Dette kalles den hedonistiske tredemøllen, et psykologisk fenomen som bygger på at vi tilpasser oss den nye tilstanden veldig fort. Når du får en ny jobb med mye høyere lønn tar det ikke lang tid før du er vant til dette og ikke lenger har glede av det. Når du kjøper noe nytt er du glad for det ut dagen. Neste dag har du glemt det. Gleden av noe nytt og bedre er ekstremt kortvarig.
Påvirkningsbiaset forsterker dette med at vi som mennesker overvurderer både lengden og intensiteten av en lykkefølelse. Du tror du skal bli lykkelig lenge ved å kjøpe noe nytt og tenker det er verdt investeringen.
Dette har også fått rotfeste i produktutvikling. De fleste produsenter kjemper en evig kamp for å skille seg ut i et markedssegment. Eneste måten å lykkes er ved å lage det nyeste og beste. Denne utviklingen er i praksis bare med på å presse prisene opp. I realiteten er forskjellene så små at det er uinteressant. Vi blir blendet av den hedonistiske tredemøllen og ønsket om mer, noe bedre, noe nytt.
Det er likevel noen få produkter som lykkes med å motstå denne ryggmargsrefleksen. Produsenter som skjønner at mer ikke alltid er bedre.
Begrensningens kunst
Jeg husker veldig godt et fag jeg hadde på Høgskolen da jeg studerte grafisk design som skilte seg veldig ut fra resten. Jeg husker ikke hva hverken faget eller læreren het, men innholdet er noe av det som har satt mest spor fra hele studietiden.
Vi fikk i oppgave å designe et bokomslag med ekstremt begrensede virkemidler. Første uken var den mest begrensede og etter hver uke som gikk fikk vi litt og litt mer å jobbe med. Første uken fikk vi kun lov til å bruke typografi, nærmere bestemt Times New Roman, sort og hvitt.
Jeg begynte umiddelbart å dytte grensene for hva typografi er ment for. Jeg begynte å se på bokstaver som former. Store, små, lange, korte, smale, brede, og tøyde strikken for å forsøke å finne noe interessant i det ellers ganske kjedelige.
Det jeg husker fascinerte meg mest var hvor vanvittig forskjellig designene til alle studentene ble. De beste illustratørene kunne kanskje noen triks for å sette ordene på en kurve og lage mønstre ut av det. Andre som kunne mindre måtte bruke forskjellige størrelser for det det var verdt. Alle laget flere forslag hver og samtlige var unike på tvers. Ikke to var like.
En begrensning vi så på som en helt absurd hadde likevel nok spillerom til å skape utallige varianter. Jeg husker at jeg likevel følte meg fri når jeg skapte under disse forholdene. Fri fra overveldelsen av å ta valg. Jeg kunne fokusere helt og holdent på noen få veldig konkrete mekanismer. Hvordan skal jeg snu og vende på disse bokstavene for at det skal lage et grafisk bilde?
I psykologi og filosofi er det noe som kalles "valgets byrde" (The burden of choice), som handler om at det å ta et valg er veldig belastende. For mange valg kan virke overveldende og i siste instans gå løs på både livskvalitet og psyke. Når du åpner et nytt dokument og skal begynne å skrive har du alle muligheter foran deg og blir derfor paralysert. Dette kalles skrivesperre og er like relevant i alle kreative yrker.
Når vi klarer å sette strenge begrensninger for oss selv kan det derimot føles som om kreativiteten blomstrer, fordi vi får fri fra å ta en hel rekke valg vi ellers måtte tatt stilling til. Eksempler på dette kan være å fotografere med kun en fast linse, å male med kun en pensel, å skrive haikudikt, å designe med kun én form eller lage musikk med kun ett instrument.
Begrensninger gir oss frihet til å være kreative, men hva har dette med produktene å gjøre?
Leica M
Sony, Canon og Nikon er antakeligvis merker som dukker opp når man tenker på fotoapparater, og Leica er en relativt ukjent aktør for folk flest. Leica er likevel det merket som har den mest hengivne følgerskaren. Leica lanserte i sin tid det første håndholdte fotoapparatet slik vi kjenner det i dag. Det som er annerledes med Leica er at de har beholdt det samme designet helt til dags dato, hvor andre merker har endret seg markant på den samme tiden. Dette har de klart ved å anerkjenne at begrensningene som kommer med dette designet er hele poenget.
De fleste kameramerker markedsfører spesifikasjoner som salgsargument. Flere pixler, bedre autofokus, bedre øyetracking og så videre. Leica derimot fokuserer heller på følelsen av å bruke et kamera. Følelser er et mye tyngre argument å lykkes med å selge, men når man som bruker først opplever det er det umulig å gå tilbake til noe annet.
Leica sin begrensning ligger i støtten den gir til fotografen. Der andre merker tar over med et myriad av automatikk, slik at hvem som helst kan ta et bra bilde, har Leica forstått at det føles bedre hvis det er vanskelig. De legger ansvaret over på deg som fotograf, hvor du selv må ta gode avgjørelser for å lykkes.
Dette er fryktingytende i starten, da det er enkelt å gjøre feil, men når man omsider mestrer det føles det som det er du som tar bilder, ikke selve apparatet. Man bygger en sterkere tilhørighet til det man skaper ved at produktet tvinger deg til å ta valg selv. Du kan mest sannsynlig ikke ta et knivskarpt bilde av en racerbil som kjører mot deg i 200kmt, eller for den saks skyld noen som går mot deg, men dette tvinger deg også til å tenke annerledes og lene deg inn i svakhetene kameraet har.
Leica har flere modeller som også har moderne autofokus og teknologi som tilhører tiden vi lever i, men de fortsetter å produsere M-modellen. En modell som er nærmest uendret i 70 år.
Teenage Engineering
Teenage Engineering er en slags krysning av musikkinstrumenter, design og mote. De lager høyttalere, grooveboxer, synthesizere, klær og effekter, men den største fellesnevneren på tvers av produktene de lager er et fascinerende godt design og en gjennomgående estetikk. Det enda mer fascinerende er at alle produktene de lager har helt tydelige begrensninger som konkurrentene ikke har. Likevel er de en av de mest ettertraktede innenfor sitt segment.
Jeg var så lur at jeg tok meg råd til en OP-1 fra dem en gang, og tilsvarende dum da jeg solgte den. OP-1 er en blanding av groovebox og synthesizer forkledd som en voksen leke i helstøpt aluminium. Designet er minimalistisk og gjennomtenkt ned til den minste detalj, men også en begrensning som er unik i sitt slag. Det er en digital enhet som kun har mulighet til å ta opp på 4 digitale spor, som skal simulere en 4-spors opptager som ble introdusert allerede på 50-tallet, og brukt i musikkproduksjon i flere tiår etter det.
OP-1 lar deg heller ikke endre noe som er tatt opp, så man blir tvunget til å kun gå fremover, uten mulighet til å angre.
Jesper Kouthoofd, skaperen av både TE og OP-1, sier at dette er designet inn med hensikt. De kunne veldig enkelt lagt inn en funksjon for å angre, men de ønsker å tvinge brukeren til å ta sjanser. Ta opp til båndet og gå videre. Kun se fremover, aldri tilbake.
Remarkable
Denne er litt mer todelt. Remarkable er enten en analog tablet, eller en digital notatbok avhengig av hvordan man ser det, men i denne sammenhengen velger jeg å anse det som en begrenset tablet. Remarkable har bare en e-ink-skjerm og ingen mulighet til å installere apper, som i en moderne verden føles som et sjumilssteg tilbake i tid.
Dette er selvfølgelig også gjort med intensjon. Skaperne bak Remarkable vet at en digital enhet i dag er en forstyrrelsesgenerator som frarøver oss muligheten til å tenke uavbrutt i perioder lengre enn et par minutter. De innså likevel at en manuell notatbok har noen svakheter i en digital verden, da notatbøker har en begrenset levetid. Man kan ikke bære med seg gamle notatbøker så man vil veldig fort miste kontakten med gamle notater. I tillegg er de relativt enkle å brenne eller miste. De har derfor funnet en gyllen mellomting mellom gammel og ny teknologi, hvor du kan bære med deg hele katalogen av notater, være trygg på at de er lagret til evig tid og samtidig få alle fordelene det har å skrive notater med håndskrift uten distraksjoner.
Begrensningen ligger i at man ikke kan gjøre noe annet enn å skrive for hånd og tvinger derfor brukeren til å ta seg tid til å tenke.
Hva er felles?
Fellesnevneren blant disse enhetene er at de henter ut det beste og fjerner det verste fra moderne teknologi. En krysning mellom det analoge og håndfaste, med moderne teknologiske fortrinn. I Leicaen er dette en moderne bildesensor paret med manuell fokus, i OP-1 er dette moderne synth- og grooveboxegenskaper som må tas opp på en digital variant av det analoge båndet, i Remarkable er dette skylagring og digitalisering av håndskrift men du må fortsatt skrive for hånd.
Alle disse enhetene er dessuten fantastisk designet med designprinsipper som består tidens tann. Enkelhet, rene linjer og en nøytral fargepalett gjør at disse vil holde sin estetiske verdi inn i evigheten. Noe som selvfølgelig apellerer stor til meg.
Isfjellmetaforen
Det er enkelt å se at begrensninger er en fordel, men minimalisme for minimalismens del er ingen oppskrift på suksess. Du kan ikke bare fjerne funksjoner, skru opp prisen og forvente at det skal bli en braksuksess. Minimalisme krever både intensjon og kunnskap, som alt annet godt håndverk.
For at man skal kunne lykkes med minimalisme og begrensninger må man først ha en helt ekstraordinær forståelse for produktområdet. Man må vite alt som er å vite om brukergruppen og hvordan de ønsker å jobbe kreativt. Du må til og med kanskje vite mer om dem enn de vet om seg selv. De fleste vil nemlig betale mer for mer. Man må derfor føle det på kroppen og vite nøyaktig hvor man kan begrense for å sitte igjen med et fantastisk gjennomført enkelt produkt. Dette er bunnen av isfjellet. All informasjon som må absorberes for å kunne ta de rette valgene.
Etterhvert som man har utkrystallisert essensen av et produkt og fjernet alt som kan fjernes sitter man igjen med spissen av isfjellet, som er produktet vi som forbrukere ser. Noe raffinert som apellerer på alle de riktige måtene uten å føles som et kompromiss. Den perfekte balansen mellom form og funksjon. En begrensning som gir brukeren av produktet frihet til å skape uten å måtte ta en rekke vanskelige valg. Den som har designet produktet har allerede tatt disse vanskelige valgene.
Designerens ansvar
I et intervju på Figmas årlige konferanse (Config) blir Jesper Kouthoofd spurt av CEO i Figma Dylan Field om de gjør brukertesting i Teenage Engineering, hvor Jesper enkelt og greit svarer "Nei". Hele salen trekker pusten i et unisont gisp. Han fortsetter med å forklare at det er designerens jobb å vite hva som er rett og galt for produktet. Han er ikke alene om å tenke på denne måten.
Henry Ford er kjent for å ha sagt at hvis man hadde spurt kunden hva de ønsket seg ville de sagt "en raskere hest". Dette sa han rett etter at han hadde lansert tidenes første masseproduserte bil.
Steve Jobs er kjent for å si at det viktigste ordet i produktutvikling er "nei". Det å vite hva man skal utelukke er minst like viktig som å vite hva man skal inkludere. Han hadde en så sterk visjon for produktene sine at han til slutt fikk sparken fra firmaet han selv hadde grunnlagt, men ble ansatt tilbake når de innså at hans visjon var kritisk.
Det enkle er ofte det beste
Det finnes noen produkter der ute som tør å gå mot strømmen, som tør å ta valg for brukerene sine og lage rendyrkede produkter som gjør mindre, men samtidig gir deg som kreativ skaper mer spillerom. Her er kun noen eksempler på produkter jeg liker og bruker som har dette til felles, men jeg heier på alle som tør å stå mot presset for å lage flere funksjoner enn de trenger.